Etterbilde

Sommaren er på hell, og nokre etterbilde melder seg.
Ein veit aldri kva som gir etterbilde, dei openberrar seg jo ikkje før det har gått noko tid.
Hos meg dukkar dei opp frå sommarens utstilling på Nils Aas Kunstverksted.

Solveig Lønseth og Anders Sletvold Moe sine utstillingar var tilgjengeleg mens sommaren var på sitt aller lysaste.
Men som Lønseth sa i opningstalen sin var også mykje på sitt mørkaste.
Det strengt avgrensa talet på frammøtte var eit synleg bevis på dette.
Covid19-situasjonen.

For Lønseth er det eit prosjekt å fange dagslyset.
Materialisere det, og så ta det inn i galleriet.
Ho snakka om drivet etter å fange lyset og skape avtrykk av det.
Ho rørte oss da ho sa at vi lever i ei tid der vi verkeleg treng å fange det.
Sterkt lys gir sterke etterbilde – etterbilda blir inverterte og set seg på netthinna når ein har stira lenge på noko.
Slik som sterke opplevingar også festar seg som sterke minne i oss.

Med lyset som Lønseths hovudaktør vart kontrasten ekstra stor da ho mot slutten av talen trakk mørkret fram – Covid19, tapet av Y-blokka til Erling Viksjø (med kunst av Picasso og Nesjar), den umenneskelege situasjonen til Moria-barna, samt eit i mange sine auge provoserande krigsminnesmerke på Sandvollan.

Lønseth og Moe har begge eit nært forhold til Nils Aas.
Begge har stilt ut i galleriet før, og Lønseth nærmast budde på verkstaden som barn.
Ho hadde også vald seg ut ein skulptur av Nils Aas som sparringspartnar til sine eigne verk:
«Lys» (1980-) ­– ei sol-form av selje-kvist hengande frå taket i hyssing.
Dette verket hang framfor Lønseth sine relieff, og roterte rundt seg sjølv frå vinden av forbipasserande, som ei uro.
Eg fekk assosiasjonar til kinetisk kunst og Alexander Calder.
Denne rørsla gav ein dans mellom lyset og skuggane – Lønseth og Aas – i gjensidig dialog.
Tida opphøyrde, ein levande og ein død kunstnar vart ført saman.
Dette vart for meg svært rørande.

Det mektige lyset

Mørkret er alltid utgangspunktet.
Det var det som var der først.
Det er i mørkret lyset opptrer, ikkje omvendt.
Med lyset følger skuggen automatisk med på kjøpet.

Grønn sol. Foto: Vegard Kleven

Lønseth stilte ut ein serie på fem lys-relieff med titlane «Grønn sol», «Gul sol», «Blå sol», «Kvit sol» og «Oransje sol».
Trykka ber spor av lyset og tida som har sjekka fysisk inn på arket.
Lønseth, som Moe, strebar alltid etter ny kunnskap, leiter i nye materiale.
Ho snakka om motgang og motstand som forutsetningar for å kome vidare.
Det får meg også til å tenke på Nils Aas og hans mange materiale.
Han søkte også materiale med ulik motstand, han eksperimenterte i spennet mellom florlett papir og massivt stål.

Den store naturen og det vesle mennesket

Nils Aas sin Bauta er eit ufråvikeleg sentrum i utstillingsrommet.
Det er umulig å ikkje forhalde seg til den.
Mange utstillarar synest det er problematisk.
Da Lønseth sa at Bautaen gjer ho trygg kjente eg meg umiddelbart einig.
Det slo meg kor mykje Bautaen betyr for meg også, og brått gjorde også dette meg rørt.
Rørt over kor kraftfull den er, kva den representerer, og at eg ikkje har tenkt over det før Lønseth står der og seier det.
Bautaen gjer ho trygg!
Lønseth er i ferd med å vere ein bauta sjølv, trass i sin unge alder.

Lys og rom er sentrale moment for alle desse tre kunstnarane.
Dei jobbar i samhandling med det som er – utgangspunktet for alt: naturen.
I det ligg det å akseptere og vere på lag med det som er i den.
Lyset er.
Landskapet er.
Havet er.
Sjølve rammeverket vårt, det mennesket står i og formast i.

Å ta t.d. lyset inn som hovudaktør i kunsten er å jobbe med noko svært allmenngyldig.
Eg høyrde at nokon sa at utstillinga var vanskeleg å forstå, at ho var «for abstrakt».
Eg trur at om vi møter visuell kunst på same frekvens som vi gjer med auditiv kunst (musikk), så blir det lettare å både oppleve og akseptere den.
Musikk er den mest abstrakte kunstforma, som vi sjeldan fortvilar over å ikkje forstå.
Musikken går direkte frå utøvar til mottakaren sitt indre utan å gå innom hjernen og intellektet først for «å forstås».
Den berre er.

Eg er likevel glad for at eg fekk med meg Lønseth sine ord om lys-relieffa.
Ofte kan kunstopplevinga tene på å få noko informasjon frå sidelinja.
Først såg eg berre, og vart begeistra for det vare uttrykket – kvite relieff på kvit bakrunn.
Eg kjente at auga mine kvilte i Lønseth sine bilde.
Det var meditativt å sjå på dei ørsmå skifta i dei.

Berre når lyset kjem frå sida gir det konturar.
Konturar er skuggane.
Da eg kika på dei frå ulike vinklar vart eg barnleg fascinert over kor ulike linjespel som oppstod.
Eg prøver å hugse det barnlege blikket i meg, og bevare det så godt eg kan.
Berre med nytt blikk kan ein kjenne krafta av ei førstgongs-oppleving.
(Dette har eg skrive om i «Som eit barn», katalogtekst til utstillinga «Barndom» som vart vist på NAAK hausten 2019.)

Når lyset fell rett på, forsvinn konturane.
Dette gir meg ei påminning om at det i naturen ligg beskjedar til oss.
Konturar, eller skuggar viser kva vi har.
Vi treng lyset for å sjå, men skuggane for å forstå.

Lønseth fortalte om at furua (som rammene er laga av) og løvetanna (som er i motivet) har same rotsystem, det som heiter pælerot.
Dette gir innhaldsmessig og estetisk sett ei delikat samhandling – som igjen gjer noko med mi oppleving av verket.
Lønseth dreg på mange måtar kunsten ned i fanget på oss.
Ho vil at den skal gripe, og riste litt i oss.
Ho drog også linje til koronaen i relieffa – og gjorde oss merksame på at korona er den yttarste ringen i sola – også her får ho kopla det til lyset.
«Heilt ytst, den svært varme, tynt utstrakte koronaen» (Wikipedia).
Det er noko storslått i å bli påmint at under total solformørking er likevel det yttarste området rundt sola synleg – lyset let seg aldri stoppe!

Trønderske markørar

Lønseth og Moe har begge klare kunstnarreferansar.
Lønseth vaks nærmast opp på Nils Aas Kunstverkstad og har naturleg nok mykje av Aas med seg.
Begge evnar å gå i dialog med andre kunstnarar på ein måte som opnar rommet både i eigne og andre sine kunstverk.
Det er openbart ikkje kunn eit driv der etter å realisere seg sjølv og si sak.
Dei opnar opp for større perspektiv enn som så.

I samtalen ved høvelbenken ein torsdagskveld like før utstillinga vart tatt ned, trakk Moe inn eit anna prosjekt som fortel noko om evna hans til å gå i dialog med andre kunstnarar.
Desse var verkelege kunst-markørar, frå vår eigen region Trøndelag.
Eg personleg meiner dette er eit av høgdepunkta i kunstnarskapet hans, og eg hadde glede av å sjå utstillinga da den vart vist på Kustmuseet Nord-Trøndelag i Namsos i 2016.
Tittelen er Trøndersk Abstraksjon.

Trøndersk Abstraksjon er omtalt som ein malerisk dialog, og er ein serie maleri på svarte plexiglasplater i A4 kalla Black Letters.
Moe har kunn nytta nyansar av svart, og kvart bilde er ein nedskalert versjon av eit utval av desse kunstnarane sine verk.
Denne nitidige og samtidig poetiske undersøkinga ser eg som eit svært modig prosjekt ikkje mange evnar å gjere.
Moe tørr å gå inn i samhandling med nokre av dei fremste i norsk kunsthistorie.
Her er det mange fallgruver å gå i, spesielt i forhold til proporsjonane.
Komposisjonane er så på håret presise at eg har lyst til å kjøpe meg ein hatt for å kunne ta han av meg!

For Moe ser kunsten verkeleg ut til å vere ei undersøking.
Og han tørr gå djupt ned, slik som Lønseth.
I dette prosjektet må det ha ligge stort mot, ein stor læringssvolt, og ikkje så reint lite fagkunnskap.
Og også noko humor, kan det stemme?
Eg har ikkje ville spørre Moe om dette, om han bevisst jobbar med humoristiske aspekt.
For å jobbe i «femti nyansar av svart» – i glossy og matt – når ein har ein malerisk dialog med Johs. Rian … da må eg le.

For Johs. Rian, ein av våre største koloristar, strakte kunstkarrieren seg gjennom heile 1900-talet.
Men når Moe tek fargane bort og legg Rian i svart kjem noko anna fram: Rians blikk for form.
Utan fargen står formene der nakne og avslørte.
Noko som også openberrar seg da, er at kulør og valør kan få ein komposisjon til å fungere godt, men når kuløren blir fjerna, endrar komposisjonen totalt kvalitet.
Utan den kan bildet i verste fall kollapse.

Ikkje berre ei flate

På sommarutstillinga stilte Anders Sletvold Moe ut maleriet Irregular Painting.
Dette verket kom til å klø noko valdsamt i hovudet på meg.
Det utfordra meg ­– både på det estetiske og intellektuelle planet.
Det er to trekantar der ein ligg og den andre står på kant.
Som barnet teiknar frå prikk til prikk til det blir ein figur, gjorde auget mitt det same når eg såg på dette maleriet.
Men vent, den bakarste kan umuleg vere ein trekant likevel?

Irregular Painting

Eg humra og leika med namn til ei ny kunstretning: Art Irritable, og gir Moe umiddelbart medlemskap i klubben.
Men om det var humoristisk meint frå Moe si side veit eg ikkje om eg vil vite.
Da punkterer eg noko av etterbildet.

Eg måtte undersøke korleis desse formene hang saman

Moe sine flater er mangfaldige.
Dei er ikkje berre grøne, grå eller store.
Dei er noko langt meir.

«Ein kontur er ikkje noko anna enn eit skilje mellom to flater», hevda min kunstlærar May Bente Bonnevie.
I Moe sitt Shape Drifter ligg klart definerte og rette former tett i tett som i eit lappeteppe.
Linjene fører på skrå same veg, og gir eit perspektivisk flate-og-rom-uttrykk.
Når vi ser linjer søker auget vårt langs dei på leit etter system, form og referansar frå den verda vi kjenner, og eg trur vi automatisk forventar å finne sentralperspektivet.
Men i Shape Drifter leier ikkje linjene inn eitt forsvinningspunkt, for her er dei parallelle.
I eit slikt isometrisk linjesystem vil linjene aldri møtast.
På same måte som Lønset viser at lyset er uendeleg, gir isometrien i Moe sin Shape Drifter også tankar om at rom er det.

Ein annan ting som slo meg da eg stod inntil Shape Drifter er at mennesket alltid har gått ned til havet.
Dette for å stå framfor ei stor flate som skiftar i karakter.
Karakterskifte.
Lyset.
Vinden.
Desse mektige kreftene som innverkar på flatene innverkar vidare på menneska.

Det er derfor vi går ned til havet, innover snø-viddene, stirar på flammene i bålet.
For å sjå på flatene som aldri er flate ­– men djupe.
I desse har mennesket alltid latt tankane kvile og leita etter svara.
Eg fekk ei openberring på dette i sommar, om at flatene til Moe er både opne landskap og lukka rom som eg vil få bruk for i ettertid, når havet blir for brusete.

Etterbilde frå ei utstilling

Lønseth og lyset ­– det er noko meditativt over det.
Ein ser når ein er omringa av lyset.
Frå sola og via skuggane.
Klarheit, håp, sanning …

Moe og flatene – det er noko hypnotisk over det.
Ein leitar etter noko når ein ser inn i ei flate.
Som ved havet og under himmelen.
Eit spor, eit djup, eit skifte …

For meg gir etterbilda Lønseth og Moe skapte grobotn for å utvide eksistensielle tankar eg har stoppa opp i frå før.
For djupe tankar treng påminning om kor mektig lyset er og kor uendelege flatene er.
Eg takkar dei varmt for den høgst stimulerande sommarutstillinga som fann stad i Nergata på Straumen i år.
Dette skjer takka vere Nils Aas, og staben som jobbar på NAAK.

Sommarutstillinga gav meg ei påminning om at over kunsten – over musikk, skulptur, bilde, litteratur og scenekunst ­– ligg det noko langt større.
Nemleg alt det livet handlar om.
Lyset og håpet, mørkret og fortvilinga, flatene og havet – og kjærleiken til å vere i alt dette.
Eg går inn i det mørke vinterhalvåret med ei påminning om at lyset ikkje gir seg, heller ikkje under totalt solformørking.
Det er eit godt etterbilde.