Innlegg i Trønder-Avisa, 25/6-20.
Det står en soldatfigur ved en av kulturkommunen Inderøy sine tyngste attraksjoner, Hustad kirke. Figuren henspiller til den engelske soldaten Tom Fowler, som kjempet mot tyskerne på Sandvollan i starten av andre verdenskrig. Soldatfiguren har skapt debatt og vekket sterke følelser blant mange.
Det er det flere grunner til. En av dem handler om plasseringa av soldatfiguren, en annen handler om den estetiske sida ved den. Det formelle og juridiske skal etter det vi leser i Trønder-Avisa være fulgt riktig opp. De partene som kan godkjenne prosess og produkt har godkjent. Når det gjelder å reise et minnesmerke i nærheten av ei kirke, er det gjort mange ganger før, og det er en relevans der med tanke på å kjempe for verdier, liv og land.
Alt har vært godkjent. Likevel stilner ikke debatten. Den virvler seg opp. Den har blitt hissig og svært følelsesladd. Hvorfor?
Jeg er inderøyning, og jeg er kunstutdanna med mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo. Dette gjør meg ikke til noen ekspert i saken, men jeg føler et ansvar for å ytre meg. Diskusjon om plassering skal jeg la ligge, dette engasjerer mange andre seg i. Men det er et essensielt og forbigått spørsmål i denne saken jeg ikke kan lukke øynene for:
Kan dette skje uten at det står en profesjonell kunstner bak?
Kunstneren – et fordyrende mellomledd?
I all dekningen av saken i media har navnet på kunstneren bak vært påfallende fraværende. I en sak i T-A 24. juni 2017 er planene for minnesmerket omtalt. Da var billedhugger Tore Bjørn Skjølsvik involvert, og minnesmerket hadde et budsjett på kr 577.000. Det foreligger ei skisse av en soldat stående med bøyd hode over et gevær, med hjelmen hengende bak i nakken. Posituren ligner den oppførte figuren, men har et annet uttrykk.
Tre år senere er figuren oppført, men vi kan lese at det har kostet kr 100.000, og formspråket til soldatfiguren er svært ulikt Skjølsviks arbeider. Jeg mistenkte at kunstneren ikke hadde vært videre engasjert i prosessen, så jeg tok kontakt med galleriet til Tore Bjørn Skjølsvik for å høre med dem. De kjenner godt til skissen fra 2017, men sier også at det aldri kom noen bestilling på en ferdig skulptur. De bekrefter at soldatfiguren som er reist ved Hustad kirke ikke er utført av Skjølsvik. Så hvem har da laget soldaten?
Flere har snakket om at soldatfiguren er kun en avstøpning som er utforma og produsert basert på fotografier av en mann ikledd soldatens autentiske uniform. Når det er sagt, er det helt vanlig at en billedhogger får sin skulptur støpt av andre og i et annet land, av kostnadsmessige årsaker. Men da har en kunstner skapt formen og hatt en kunstnerisk hensikt og idé først. Det har ikke skjedd her. Det essensielle leddet er rett og slett ikke der – fortolkningen er utelatt. For meg er dette høyst problematisk.
Å reise et minnesmerke skal gjøres med stor respekt, kunnskap og ydmykhet både overfor historien og omgivelsene. Det skal også reises med høyeste respekt for kunsten og tilskueren. Jeg opplever at dette ikke er tilfellet her. En skulptur som minnesmerke kan ikke utvikles på denne måten dette er gjort, uten en kunstner. Å reise et skulpturminnesmerke uten å ha en profesjonell formidler, fortolker og skaper inn i bildet, er i mine øyne et overtramp mot tilskueren og de kommende generasjoner. Jeg ser dette som den åpenbare grunnen til at flere etter å ha besøkt minnesmerket føler seg snytt, rystet og opprørt: det er ganske enkelt ikke et kunstverk. Det er en statisk figur. Uten fortolkning, uten formidling, uten ladning, uten friksjon – det er kun en hul og abnorm uniformavstøpning. Det er en undervurdering av tilskueren å tro at dette ikke oppfattes.
Når en kunstnerisk utsmykking skal realiseres er dette en lang prosess. Kvalitet skal sikres i alle ledd. Derfor blir slike oftest lyst ut i en konkurranse innen det profesjonelle miljøet, eller utvalgte kunstnere blir spurt om å komme med utkast. En fagjury går gjennom forslagene for å finne det aller beste, og kunstneren får tett oppfølging i arbeidet med å utføre utsmykkinga. Det var slik Nils Aas fikk oppdraget med å lage skulpturen av kong Haakon VII. Der denne står på 7. juni-plassen og ser utover Oslofjorden er den et viktig minnesmerke over krigen. Det tok Nils Aas fem år å ferdigstille skulpturen, og den ble hans store gjennombrudd som kunstner og et folkekjært minnesmerke. Fortjener ikke både Tom Fowler, trøndersk og engelsk krigshistorie, Hustad kirke, og folket også tilsvarende?
Kunstens grunnleggende oppgave er å uttrykke noe. Og den skal hjelpe oss til å forstå. Kunstneren skal engasjeres for så å engasjere. For å lage et uttrykk om krigshistorie som skal være varig og gi en kvalitativ kunstnerisk opplevelse må man engasjere en profesjonell kunstner. Dette er så åpenbart at det burde være overflødig å si det. Vi bor i en kommune som har en stolt skulpturhistorie. Når det reises et minnesmerke i Nils Aas si heimbygd burde det være ekstra stor bevissthet omkring skulpturkunst. Vi har kompetanse på feltet på høyeste nivå. Jeg tror vi hadde spart oss mye av etterpå-kritikken og uenigheten hvis vi i større grad hadde satset på involvering fra starten, med både fagpersoner og lokalmiljø. Åpenhet er et stikkord. Denne prosessen har føltes lukket.
«Kvalitet i alle ledd»
Den Gyldne Omvei har gitt Inderøy høy status og en plass på kartet, og kommunen høster heder og ære for et kvalitetsbevisst kultur- og næringsliv. Vi er stolte over at Inderøy fikk tittelen Årets kulturkommune i 1996. Den Gyldne Omvei skriver på nettsida si at «kvalitet i alle ledd» er den viktigste felles plattform i forbindelse med suksessen. Det er en god formel, den sier noe om hvilke verdier kommunen vil styre etter. I saken med soldatfiguren er det ikke snakk om at enkelte av leddene ikke har god kvalitet. Det er snakk om at et vesentlig ledd ikke er der.
Vi vet alle at kvalitet ikke er skapt over natta. Vi vet alle at kvalitet tar tid. Dette snakka også Inderøy- og Oslokunstner Solveig Lønseth om i sin kraftfulle tale på åpninga av sommerutstillinga ved Nils Aas Kunstverksted lørdag 20. juni. Jeg siterer: «Til de som synes denne skulpturen er fin og enkel og godt utforma: det skal ikke være enkelt å forstå alltid. Det skal ikke være enkelt å forstå kunst. Hadde det vært enkelt, så hadde det vært ingenting å forstå».
På et høyere nivå handler det ikke om soldatavstøpninga. Det handler om hvorvidt vi vil legge kvalitative eller kvantitative verdier til grunn i kommunen vår. Jeg synes det er usedvanlig at Inderøy kommune som vil være en kulturkommune, ikke har reagert på at den profesjonelle kunstneren er utelatt fra prosessen med å sette opp et minnesmerke.
Tilbake til Skjølsvik: det viser seg at han var så fornøyd med soldatskissa si at han laget en liten skulptur av den, selv om det ikke kom noen bestilling fra Inderøy. Det er svært interessant å sammenligne denne med soldaten som er oppført på Sandvollan. Skjølsviks skulptur er stilisert og poetisk i sammenligning, og bærer spor etter kunstneres innlevelse og hånd. Vi som publikum får dermed legge noe av oss selv i møtet med den, det er ikke servert ferdig tygget uten rom for fortolkning. Denne ville jeg ønsket velkommen på en helt annen måte ved vår kjære middelalderkirke.
Jeg tror vi alle ønsker å oppnå det som de gode initiativtakerne ville: hedre de som kjempa for landet vårt, og gi oss tanker og perspektiver om historien. En kunstner kan sørge for dette, men når kunstneren utelukkes blir fortellingen hul.
Etter at innlegget ble publisert, har Benedicte E. von Brasch i TBS Gallery sendt denne rettelsen til Trønder-Avisa: «I forbindelse med det sterke innlegget skrevet av Kari Stai og publisert i avisa den 24. juni har dessverre administrasjonen på TBS Gallery feilinformert Kari Stai. Vi har ved en feiltakelse oppgitt at den tegnede skissen som det er referert til var av Tore Bjørn Skjølsvik. Faktum er at skissen var utført av en annen tegner og denne ble sendt til Skjølsvik med forespørsel om å lage en skulptur med utgangspunkt i tegningen. Vi beklager at Kari Stai fikk denne feilinformasjonen fra oss i administrasjonen. Skjølsvik har selv aldri sagt at denne skissen var hans tegning. All annen informasjon som Stai har oppgitt i sitt innlegg, som omtaler Skjølsvik, stemmer. Han opplevde at han fikk oppdraget med å lage minnesmerket, og startet dermed arbeidet med en skisse i leire som senere har blitt støpt i gips. Han fikk senere beskjed om at det ble for kostbart. Skjølsvik ble aldri informert om prosessen og han kjente ikke til at oppdraget ble gitt til en annen person før vi ble informert om dette i forbindelse med innlegget den 26. juni. Han er aldri blitt betalt for arbeidet han ble bedt om å gjøre. Adminsitrasjonen // TBS Gallery».